Intensiv dynamisk korttidsterapi(ISTDP)

ISTDP som forstår patologiutvikling som utrykk for de følelsesmessige følgene av ødelagte tilknytningsbånd og relasjonstraumer.
Alvorlige brudd på tilknytning, eller markant manglende inntoning fra omsorgspersonene, kan føre til en strøm av komplekse følelser(smerte, sorg, raseri, skyld etc.) som blir forsøkt unngått grunnet angsten/ubehaget de aktiverer. Aktivering av angst følger av at disse komplekse følelsene of er rettet mot primære tilknytningspersoner og derfor oppleves konfliktfylte. Gjennom læring kan strategier for unngåelse(forsvar/avverger) av komplekse følelser automatiseres og dermed generaliseres til andre mennekser og sitasjoner. Unngåelsen blir da både patologiskapende og -opprettholdende som over tid kan få et personlighetsforankret preg.

Ved senere livshendelser eller interpersonlig kontakt kan disse følelsene på samme måte aktivere angst(fysiologiske autonome responser) og avverger/forsvar for å dempe denne angsten. Denne grunnleggende oppdagelse ble avledet fra intensive studier av videovignetter gjort av Habib Davanloo sine egne pasienter i 1960-70 årene.
Forsvaret/avvergene, kanskje helt ubevisst for personen, kan medføre ødelagte relasjoner, fysiske symptomer og en rekke psykiske symptomer. En stor andel av pasienter med angst, depresjon, rusmiddelbruk og mellommenneskelige problemer har denne emosjonelle blokkering som problem.
Blokkering av følelser kan videre føre til negative helseeffekter på en mengde fysiologiske systemer inkludert gastrointestinal systemet, hjerte-kar systemet, åndedretts systemet, immunsystemet samt muskler og hud.
I tillegg er disse problemene kjente årsaker til uførhet og sekundær depresjon.
Behandlingen i ISTDP, som ble designet av Habib Davanloo og videreutviklet av blant andre Allan Abbass, Patricia Coughlin, Jon Frederickson og Kees Cornelissen, er først å gjøre pasientene kjent med disse ubevisste sekvenser av stimilig – følelser – angst – forsvar -symptomer for så å hjelpe dem til å overvinne emosjonelle blokkeringer. Dette vil ofte bety et fokus på følelser pasienten har her og nå overfor terapeuten og identifisering av hvordan pasienten vanemessig benytter forsvar eller fremviser motstand(forsvar mot følelsesmessig nærhet) etterfulgt av systematisk utfordring av disse patoligiskapende mekanismene.
Når disse følelsene oppleves fullt i kognitive, fysiologiske og motoriske modaliteter påfæøger en rask og markant nedgang i kroppslig spenning, angst og andre fysiske symptomer samt forsvar. Dermed får pasienten og terapeuten en tydelig forståelse av de emosjonelle krefter som aktiverte angst og som forsvaret var rettet mot. Deretter kan en helbredende prosess oppstå der det tidligere unngåtte følelser blir erfart og arbeidet gjennom. Ofte vil et enkelt tilfelle av gjennombrudd av følelser være nok til å få stor symptombedring, mens i de fleste tilfeller er serie av disse nødvendige for å oppnå større atferds- og karakterendringer.

Dersom pasienten har svært lav toleranse for angst(kanalisering til glatt muskulatur eller kognitive/perseptuelle systemet) vil terapeuten bruke en gradert teknikk med kognitivt og psykodeukativt fokus for å bygge økt kapasitet før fokus på og gjennombrudd av følelser samt arbeid med forsvar.
På slutten av en vellykket behandling er det fravær av angst og forsvar slik at klienten står fritt til å utvikle seg og sitt potensiale på sentrale livsområder uten blokkeringer av adaptive og vitaliserende følelser.
Denne behandlingen og varianter av det har vært omfattende undersøkt og vises effektivt med pasienter med depresjon, angst, somatisering, rusmiddelmisbruk, spiseforstyrrelser og personlighetsproblemer.